Varanger Årbok

JOHN D. BREIVOLL, PENSJONERT SIVILINGENIØR OG NORDOMRÅDEENTUSIAST

Bokomtale fra Sør Varanger Avis

Det er første gang jeg stifter bekjentskap med dette «verket», det kan ikke gis noen annen betegnelse med sine 529 sider, en vekt på 990 gram, fylt med historier fra Varanger, ført i pennen av 52 dedikerte bidragsytere. Personer som har gitt av seg selv og sitt, og som villig deler med oss andre.

I tillegg til denne stammen av forfattere med en kunnskap, skrivelyst og glede, hadde det nok ikke vært så enkelt å skape dette resultatet, uten medvirkning fra et tydelig dedikert redaksjonsutvalg (samtlige navn finnes i årboka), en komposisjonssikker billedredaktør i Sigrid Skarstein og alt dette stødig og kunnskapsrikt ledet av redaktøren Trygg Jakola.

Som Tromsøgutt med aner på morssiden fra Finnmark (Varanger), gir årboka meg ferske kunnskaper om regionen som ikke nevnes i media, men som er viktig for de som bor i regionen og for oss som er interessert i den.

Årets tema er «Inn i vår tid», og her synes jeg de som står bak boka leverer. I disse pandemitider etterlyses «dugnadsånden»!? President Franklin D. Roosevelt sa i 1942 “Look to Norway”, under helt andre rammebetingelser enn dagens, men det må være tillatt å komme med en tilsvarende uttalelse når det gjelder årets årbok – «Look to Varanger». Ellers den 41. i rekken – en imponerende innsats nedlagt gjennom alle disse årene. Jeg tok en titt på de tidligere årbokstitlene som er nevnt på side 529. De avspeiler et svært bredt temavalg, og jeg tar for gitt at innholdet svarer til forventningene. Når en kommer fra en slik historietung del av landet, som Varanger, er det viktig å ha kunnskap om sitt hjemsted. Årbøkene gir oversikt og kunnskap, de er bare å gå til anskaffelse.

Her er historiene skrevet av personer med lokal tilknytning og kunnskap som «har skoene på», og ikke av distanserte historikere som ikke har den beste «track record» i å komme med korrekte beskrivelser, spesielt ikke når det gjelder situasjonen i Finnmark. Her er en spennvidde som dekker alt fra de store, sentrale utfordringer og spørsmål i tilværelsen, til de små, men viktige hverdagslige erfaringer og utfordringer. Jeg ser at en har gjort seg flid med å speile hele samfunnslivet, hvor en leser kan nikke interessert og gjenkjennende til det meste.

Fra et faghistorisk ståsted, kan det sikkert stilles spørsmål ved enkelte av elementene i boka, men hvorfor ha søkelys på slike forhold, når boka bugner av gode og innholdsrike artikler, basert på kunnskaper fra et levd liv om en region som har en så stor viktighet for, ikke bare Finnmark, men hele landet – der den ligger som grenseland mot vår nabo i øst, og hvor kunnskap og erfaring er nedfelt gjennom generasjoner. Ei årbok gir seg ikke ut for å være et historisk og gjennomanalysert verk, men speiler etter min mening godt den enkelte bidragsyters erfaring og kunnskap. Fortellerinteressen og gleden ved å formidle, gir boka en ekstra positiv dimensjon.

Hvem sier at en ikke får til noe i Finnmark? En kunnskapsløs og fornærmende påstand. Årboka er et svært godt eksempel på det motsatte, der den – som ei god årbok skal gjøre – leverer oss viktig historie.

Det er dessverre sjelden en får viljen sin (og kan jo for så vidt være like greit). Men jeg fikk altså ikke gjennomslag for å kalle det sammenslåtte fylke, Troms og Finnmark, for Finnmark! Vi har alle et forhold til Finnmark, og hvem har ikke hørt begrepet Finnmarking? Meg bekjent er navnet Tromsing ikke i daglig bruk, og leder også oppmerksomheten mot et annet, noe mere belastende uttrykk.

Så fikk jeg heller ikke gjennomslag for at utenriksministeren i den nye regjeringen skulle komme fra Kirkenes og hete Rune Rafaelsen. Dette selvfølgelig på bakgrunn av at «alle» peker på at vårt forhold til Russland er tidens største utfordring – ved siden av pandemien. Hvem tror en klarer seg best i en russisk Banja (badstue) enn ovennevnte? Det er i Banjaen at de store sentrale spørsmål avgjøres, så her har vår utenrikstjeneste et og annet å lære.

Vel, til slutt, og som et lite plaster på såret, får jeg så anledningen til å omtale den omfangsrike, men svært interessante boka «Årbok for Varanger», et oppdrag jeg tok fatt i med interesse og glede, og som redaktøren i SVA sa det – noe må en jo kunne anvende pensjonister til – som strever med å holde dr. Alzheimer unna.

Jeg falt for et navn som er nevnt som billedtekst på side 173. Fornavn manglet dessverre, men han het «Fenrik Haabeth» og var på Høybuktmoen i 1947. Jeg Haaber at denne viktige historiske arven med årbok bringes videre av de kommende generasjoner. Det fortjener både Varanger og vi som bebor de mere sydlige strøk.

Jeg håper jeg med disse ord har klart å gi Årboka noe fortjent kredibilitet. Den beste måten å få sjekket det ut, er å kjøpe den, både til seg selv og andre.

Varanger Årbok 2021 er ikke et «Black Friday»-produkt, men en bok som fortjener å bli kjøpt – og lest med sitt vell av interessante artikler, hvor en finner noe for enhver smak og interesse. Den er også et utmerket alternativ som julegave. Her kan en tilbringe mange timer med å gjøre seg kjent med viktige detaljer fra en av kongerikets viktigste regioner.

Jeg tar for gitt at boka står fremme i hyllene hos bokhandlerne i Kirkenes, Vadsø og Vardø.

God lesning og god jul!

Filed under: Nyheter on desember 6th, 2021