Varanger Årbok med et smell

Omtale av Hallgeir Henriksen. Sagat 16.12. 2021

Når Varanger årbok skulle utgi sin førtiende bok ble det med et smell, og med hele 521 sider kan leserne kose seg med godt lesestoff i mange dager.

Årboka, som hvert år får en blanding av fagfolk på ulike områder, profesjonelle skribenter og allmuen til å skrive om et utvalgt emne, har utvikla seg fra å være ei rimelig tynn lefse til å bli en murstein som årets jubileumsbok er.

Mens en tidligere kunne ha for få bidragsytere, virker det i dag som om disse står i kø for å levere sine opplevelser rundt det valgte tema. Disse kan være svært avgrensa, eller som i år favne vidt, og da får vi servert en herlig femretters lokalhistorisk meny der alle vil kunne finne noe de er interessert i mer enn annet.

«Inn i vår tid» er tittelen på årets bok, og den har et tiltalende omslag med ei tegning av Jenny Løvli med ungdommer på tur.

Enormt spenn

De siste års årbøker er videreført med valget av temaet, og vi får lese om store omstillinger i Sør-Varanger, om forfølgelse av partisaner langt inn i vår tid, mulig klasseskille på skolen i Kirkenes, multebærturer i Skallelv, fotballfinsken til IL Bølgen, telegrafjenter i Karlebotn, for å nevne noen tema som er belyst på ulik måte i boka.

Siden tittelen henspiller på tida etter krigen og mot våre dager er det skrevet om krigshelter og kvinnelig pionerinnsats i fagbevegelsen etter krigen, grensevakta mot Sovjet, kvænsk dansemoro, oppvekst i Bjørnevatn og Sydvarangers historie fra 1949.

Kapitlene er så mange at alle ikke kan ramses opp, og som sagt, her er noe for enhver smak, om man har et fnugg av historiske interesse.

Perle

For en som kun spordisk har hørt om legendariske Per Nilsen Balk og mest minnes hans hyllest til multebæra, var den nitten sider lange artikkelen om den tidligere nessebyordføreren et desidert høydepunkt.

Det er ført i pennen av hans barnebarn, May-Elin Balk Thomassen, og gir et bilde av en person med mange evner og stort kløkt. Dette er lokalhistorie som fenger, og hun tegner et flott bilde av sin bestefar, som bør bli obligatorisk pensum i nessebyskolen og i andre kommuner, da mye av stoffet er allmenngyldig.

«Balka-Piera» innså at hans liv kunne være av en viss historisk interesse, og begynte noen år før sin død å skrive ned sine memoarer. Da han ble syk, og innså at han ikke ville bli ferdig, måtte hans andre kone love at disse ikke skulle utgis. Artikkelforfatteren hadde gjennom samtaler med sin mor, Balks første kone og hustru nummer to, blitt enig med forut nevnte at når disse var borte, var det opp til henne å avgjøre en eventuell publisering av det unike stoffet.

Den avgjørelsen er det mange som vil takke Balk Thommasen for, og artikkelen den bør leses av folk langt utenfor Nessebys grenser.

Årboka anbefales på det varmeste!